Hvor varmen forsvinner

Når kroppen merker kulde, innsnevrer den blodårene i ytterdelene for å beskytte kjernen. Fingrene kjøles raskt ned, fingerferdigheten synker, og enkle oppgaver – å åpne en termos, bruke en glidelås, trykke på bryteren til hodelykten – blir trege og frustrerende. Derfor bruker de fleste erfarne nordiske turgåere et hanske-system i stedet for ett par.

Et typisk oppsett har en tynn innerhanske til små oppgaver, en isolert hanske eller vott til størstedelen av dagen, og en vindtett, vanntett overvott til de verste forholdene. Votter er varmere enn hansker med samme vekt fordi fingrene deler på varmen; hansker vinner på fingerferdighet. Å kunne bytte raskt betyr mer enn at ett enkelt par er perfekt.

Den europeiske standarden EN 511 gjelder beskyttelseshansker mot kulde og tester konvektiv kulde, kontaktkulde og vanngjennomtrengning. Den brukes hovedsakelig for arbeidsklær, men hvis en hanske har merkingen, forteller det i det minste at den er testet etter en definert metode. En hanske uten merkingen er ikke nødvendigvis dårligere – det betyr bare at du må stole på produsentens beskrivelse.

Det klassiske tre-lagsprinsippet – base, mellomlag, skall – er populært fordi det fungerer. Base-laget leder fukt bort fra huden; merinoull holder deg behagelig og motvirker lukt, mens syntetiske materialer tørker raskere. Mellomlaget, ofte fleece eller en lett isolert jakke, fanger opp luft. Skallet stopper vind og nedbør.

Den vanligste feilen er å kle seg for mye i starten. Går du eller skiør oppover i full isolasjon, vil du svette; stopper du på toppen, avkjøler fuktigheten deg raskt. Mange nordiske guider anbefaler å starte litt kjølig og ta på en varm «stoppjakke» ved hver pause. ISO 11079, standarden for beregning av nødvendig klesisolasjon i kalde omgivelser, viser den samme ideen: behovet avhenger i stor grad av aktivitetsnivå, ikke bare temperatur.

Dun gir best varme i forhold til vekt og pakkes lite, men mister mye av isolasjonen når den blir våt. Syntetisk fyll er tyngre for samme varme, men beholder mer av ytelsen når det er fuktig – en betydelig fordel i den våte kulden langs norskekysten eller på Færøyene. Behandlet «hydrofob» dun reduserer forskjellen, men fjerner den ikke.

Batterioppvarmede hansker, sokker, innleggssåler og vester har blitt mye bedre. Til aktiviteter med stopp og start – å fotografere nordlys nær Abisko, isfiske, å stå og se på et idrettsarrangement i Tampere – kan de være virkelig forvandlende. For en hel dag med fotturer er de mindre overbevisende.

Avveiningene er praktiske. Oppgitt driftstid måles vanligvis på laveste innstilling; på høy må du regne med en brøkdel av den oppgitte verdien. Batteriene i seg selv tåler kulde dårlig, så nettopp forholdene som gjør at du ønsker varme, forkorter også hvor lenge du får den. Varmeelementene gir stivhet og sømmer, og våte oppvarmede hansker føles fortsatt våte. Viktigst av alt: oppvarmet utstyr kan skjule varselsignalene om at du er underkledd. Se på det som en komfortøkning oppå et godt klesystem, aldri som en erstatning for det.

Føtter mister varme til bakken, spesielt når man står stille på snø. Støvler som er valgt med plass til en tykkere sokk og rom til å bevege tærne holder varmen bedre enn et trangt par, fordi komprimert isolasjon og redusert sirkulasjon begge kjøler ned tærne. En avtakbar filt- eller skumsåle legger et lag mellom foten og bakken og kan tørkes separat over natten.

En sittematte – en liten firkant av lukkecellet skum – er en av de billigste måtene å øke varmen på. Og så er det termosflasken. En varm, søt drikke i pausen erstatter væske og kalorier og løfter humøret. Se etter et lokk du kan åpne med hansker på, en kopp som ikke leder varme til leppene, og en pakning du kan ta av for rengjøring. Stålflasker bøyes heller enn å knekke, noe som betyr noe i en sekk som kastes på en snøskuterslede.

Ingen av dette erstatter fornuftig planlegging: Fjellvettreglene minner fotturister om å snu i tide og ha med seg det de trenger. Varmt utstyr gir deg bare mer margin til å ta gode beslutninger.